Din velgerguide: Rødt

Rødt er bystyrets nest minste parti med tre representanter. Men det skulle du ikke tro. Med Rødt får du valuta for pengene, her ligger ikke varaene på latsiden. I løpet av et møte er vanligvis like mange folk innom Rødts seter som det er hos KrF og Venstre tilsammen.

Så hvordan markerer Rødt seg i bystyret? Med en revolusjonær, radikal politikk?

Joda, revolusjonen, Stalin, Pol Pot og Kambodsja kommer opp i hvert bystyremøte. Gjerne i saker som handler om reguleringer av sykkelveier, organisering av sykehjem eller skolebruksplanen. Men ikke av Rødt. Fremskrittspartiet, gjerne representert ved historiefortellingens mester Kristian Norheim, sørger alltid for at Pol Pots synspunkter på kommunepolitikken kommer frem.

Rødt er rett og slett Oslo-politikkens Grand Old Man. (Og nei, jeg snakker ikke bare om Erling Folkvord, men også Ungdommen der). De som alltid har lest sakspapirene best. De som alltid må hjelpe Fabian Stang med hvordan han skal gjennomføre en votering. De som alltid kommer med de formelle innvendingene. Som alltid vet hvordan saken ble behandlet i 1991 og hvilke konsekvenser det skal få for behandlingen i dag. Rett og slett bystyrets egenutnevnte kontrollkomite. (I tillegg til den offisielle kontrollkomiteen selvsagt).

Ikke akkurat rabulistene selv altså. De slår til med å være mot Oslo-pakke 3 og for gratis trikk og sånn. Men enda oftere må de trå til for å sikre voteringsrekkefølgen og at protokollen blir korrekt.

Noen må stemme på Rødt i valget. Fordi de kommer med gode forslag på saker om arbeidsliv, blant annet. Fordi de er bystyrets mest profesjonelle parti, hvert fall i forhold til størrelse. Og fordi Fabian aldri ville klart seg uten.